Fortellermåter

Fortellermåter er et av de viktigste, språklige virkemidlene når det skrives en historie. Det er spesielt relevant når det er en skjønnlitterær tekst. Fortellermåte er en varierende faktor, med utgangspunkt i hva det er forfatteren ønsker å formidle.

Det er imidlertid viktig å skille mellom hvem som er forfatteren og hvem som er fortelleren. Fortelleren er den som formidler historien, mens det eneste forfatteren gjør, er å føre pennen (eller å trykke på tastaturet).

For noen kan dette virke litt komplisert, men det er egentlig ikke det når alt kommer til alt. I denne artikkelen skal vi blant annet se på forskjellige fortellermåter og hvilken effekt de forskjellige fortellermåtene gir.

Ulike fortellermåter gir ulik effekt

Fortellermåte er et virkemiddel som viser til hvordan historien skrives. Et ganske fascinerende virkemiddel, som sådan. Det finnes flere forskjellige fortellermåter, og hver fortellermåte gir ulik effekt.

Du som forfatter må derfor reflektere over hva de vil at historien din skal formidle, og bestemme deg for fortellermåte basert på det. En god historie formidler et budskap gjennom godt og variert språk. Da blir også historien mer interessant og spennende.

Forskjellige fortellermåter du kan bruke

Det ligger mange tanker bak det å skulle skrive en historie. Det krever mye planlegging, og det er ikke alltid det går like knirkefritt som du gjerne ønsker. Vi skiller mellom fire forskjellige fortellermåter, og disse er handlings- og tankereferat, replikker og skildring.

Handlings- og tankereferat handler om å fortelle om noe som har hendt, eller om tankene til noen av karakterene i historien. En historie kan også formidles gjennom replikker, altså en dialog mellom to eller flere karakterer.

Hvis du skildrer i historien din, så beskriver du det som foregår for leseren. Det er kanskje denne fortellermåten som engasjerer mest, da dette er et virkemiddel som tilfører en helt ny dybde til teksten.

Fellesnevneren for de forskjellige fortellermåtene, er dog at alle kan formidles gjennom en personal eller autoral forteller.

Personal forteller

Når en historie fortelles gjennom en personal forteller, er fortelleren alltid med i historien på en eller annen måte. I dette tilfellet kan fortelleren være hovedpersonen i historien, men en personal forteller kan også ha en observerende birolle.

En personal forteller er synonymt med en førsteperson-forteller. Det betyr at historien fortelles gjennom en jeg-person. Leseren får oppleve handlingen gjennom denne personen sine øyne, og eventuelle følelser vedkommende har knyttet til det.

Autoral forteller

En historie kan også formidles ved hjelp av en autoral forteller. Da observerer fortelleren det som skjer fra utsiden av historien. En autoral forteller har ikke en aktiv rolle i selve handlingen.

Når fortelleren er autoral, bruker forfatteren pronomenene han og hun der en person forteller ville sagt jeg. En autoral forfatter er som en slags ‘’flue på veggen’’. Den autorale fortelleren vet ofte alt om alt og alle.

Fortellermåter og synsvinkel

Men fortellermåter er aldri bare det ene eller det andre. Synsvinkelen til både den personale og den autorale fortelleren kan variere. Synsvinkel er et språklig virkemiddel som handler om nøyaktig hvordan fortelleren formidler historien.

Når handlingen formidles gjennom en jeg-person, er det denne personen som har den rollen gjennom hele historien. Det fokuseres som regel på hva akkurat denne personen opplever, tenker og føler. Her er synsvinkelen intern, noe den alltid er når fortelleren er personal.

Det finnes imidlertid mange flere alternativer når fortelleren er autoral. Da har forfatteren litt friere tøyler, og kan leke seg litt mer. Synsvinkelen til den autorale fortelleren kan være enten intern, ekstern, en kombinasjon av disse eller allvitende.

Både fortellermåter og synsvinkel bør være et bevisst valg fra forfatteren sin side.