Ulempene med statlig drevet spillmonopol
Overformynderi og statlig overstyring er noe de færreste nordmenn liker. Dette sitter godt i den norske folkesjelen og langt inn i den norske hjernebarken. Kanskje har det noe med historien vår å gjøre. For helt inn på 1800-tallet reiste fogden mellom gårdene, hans viktigste oppgave var å kreve inn skatter til konge og stat. Men ikke tro at han kom seg rundt på egen hånd. For fogden plukket ut en gård, der beslagla han hester, vogn og kusk som skulle transportere han rundt i områdene de neste ukene. Det spilte ingen rolle om dette var kritisk utstyr for gården, heller ikke om det var midt i våronnen eller innhøstingen. Leser man litt i gamle bygdebøker finnes det en og annen historie om enkelte tøffinger som stod imot, en av disse var Haagen Davidsen Verslien fra Toten – som sendte fogden rett på dør. De fleste hadde imidlertid ikke ressurser til å protestere mot «øvrigheten».
«I 1994 beslagla politiet parabolutstyret til en mann som ikke orket mer NRK»
Slik er det fremdeles. Når staten har bestemt seg for noe, har meningmann lite å stille opp med. For staten både dikterer og straffer. Dette har gjennom tidene gitt utslag som sett i ettertid nærmest er uforståelig. Slik som i 1984 da politiet rykket ut og beslagla parabolutstyret til en av de første i landet som ønsket å se noe annet enn NRK. En slik situasjon er utenkelig i vår tid, men den gangen var det så alvorlig at det fikk forsideoverskrifter over hele landet. Imidlertid viser det seg at ting endres over tid, noe som skyldes flere faktorer. Påvirkning fra inn- og utland, ny teknologi og ikke minst politisk flertall og vilje avgjør ofte sakene. Et eksempel på dette er elbilens inntog i Norge, et område som vel og merke først kom på plass flere år etter at norsk industri forsøkte å stable sitt eget elbilmerke på beina. Et annet eksempel er gode, gamle Televerket – som ingen savner.
Innen andre områder går utviklingen tregere, og innen noen få spesielle områder har den stått bom stille i årevis. Vi tenker først og fremst på områdene hvor staten har monopol, og dermed fullstendig dikterer markedet. Et av disse områdene er Vinmonopolet, hvor mange av argumentene for å beholde monopolet ikke lenger er relevante for vår tid. Her inngår også store statlige inntekter som en del av bildet. Et annet statlig monopol som har mange likhetstrekk med førstnevnte, er det norske spillmonopolet. Men akkurat som å nekte folket å se på utenlandske TV-kanaler, er også spillmonopolet teknologisk kraftig utfordret.
Det tok noen år før parabol ble tillatt i Norge, og deretter enda noen år før man blir sjokkert over å finne ut det var forbudt langt inn på 80-tallet. Men når det gjelder spillmonopolet er vi der allerede. Som monopol eksisterer det egentlig mest på papiret. For i praksis vet alle at det bare er å koble seg opp mot et utenlandsk casino, og at det fungerer aldeles utmerket. Det særnorske spillmonpolet har for lengst utspilt sin rolle – om det i det hele tatt har hatt en. Norske spillere tas godt imot hos casinoer registrert i utlandet. Casinoene er regulerte av EU-godkjente regulatorer, følger EUs personvernforordning, EUs regler for anti-hvitvasking og har betalings- og sikkerhetsløsninger på nivå med bankene.
«Staten undergraver sin egen rolle»
Den største ulempen med at staten tviholder på monopolet, er at staten samtidig undergraver sin egen rolle. Hadde monopolet blitt avviklet ville spillbransjen etablert seg i Norge, med flere norske arbeidsplasser og mindre penger ut av landet som en direkte konsekvens. Som det teknologifokuserte folket vi er, ville det garantert også dukket opp egne nyvinninger innen området, med mulighet for eksport. Viktigst av alt så ville et opphevet norsk spillmonopol gitt flere fordeler til forbrukerne, både i form av økt konkurranse og i form av norsk lovgivning som er blant verdens beste innen forbrukervern.
Med et norskregulert marked, ville det kommet egne norske løsninger for nordmenn som sliter med spilleavhengighet. Løsningene som finnes i dag, er i hovedsak beregnet på et internasjonalt publikum. Egne norskutviklede løsninger ville kunne gjøres mer målrettet mot norske spillere. Det ville også gått flere penger til norsk veldedighet og norsk idrett. Dette er penger som i dag forsvinner til utlandet, siden de som har bestemt seg for ikke å spille hos Norsk Tipping per i dag kun kan spille hos utenlandsk aktører. Statlig eide Norsk Tipping ville måtte omstille seg, og drive mer effektivt for å forbli konkurransedyktige. Eksempler på grep de ville måtte gjøre, er å tilby en høyere utbetalingsgrad for gevinster, flere gratisspinn til spillerne og bedre bonuser.
Enn så lenge må vi slite litt til med det norske spillmonopolet. Spillbransjen forsøkte i 2019 å gå rettens vei for å oppheve den, mens i 2021 ble det ikke politisk flertall for å avvikle den. Det er ingen tvil om at tiden har gått forbi det statlige spillmonopolet. Akkurat som når statens menn beslagla hester for å drive inn skatter, fremstår hele ordningen som urimelig. Om noen år kommer vi til å se tilbake, og le av det hele.